Vinskole Leksjon to: Beaujolais

Hver måned New York Times kritiker Eric Asimov er gjennomføre en vintime for sine lesere. Vår skribent Sara Ivry deltar og skriver om opplevelsen for VinePair.

Livets fakta de siste ukene har ikke vært gunstig for vindrikking. Min bestemor døde. Min 17 måneder gamle sønn fikk en insekt som fikk ham til å kaste opp øynene for å fylles med puss i nesen hans for å løpe kroppen hans for å bryte ut periodisk i elveblest og i beste fall våkne hver annen og en halv time. Akkurat da øynene hans klarnet, kjente jeg en tydelig illevarslende kile bak i halsen og snart var det så vondt at det gjorde vondt å svelge ørene mine tettet til og jeg led konstant kvalme med ekstra sterke bølger som nesten flatet meg hver gang jeg gjorde tunge løft. Selvfølgelig som aleneforelder er de tunge løftene (Opp. Opp. Opp et nesten konstant refreng i min husholdning) mine alene.

Jeg deler denne informasjonen for ikke å fremkalle medlidenhet – heldigvis er vi alle friske igjen og sover stort sett gjennom natten (men for 05:30 oppvåkninger som ikke plager meg når vi zoomer mot sommeren med dens tidlige daggry), men for å forklare hvorfor vindrikking denne måneden ikke var den rolige jobben jeg fantaserer om. Det er lite mer stressende enn å fullføre et oppdrag under tvang. Og denne måneden oppgaven min skulle vurdere Beaujolais .

For meg antyder navnet alene lettsindighet - jolaisen tryller lystig selv om jeg vet at ordene ikke er relatert. Og den vakre – vel det betyr god eller kjekk. Hvordan kan du tape?

Lørdag kveld sov barnet mitt godt. Jeg spiste middag før meg (en farget grønn salat med paprikahjerter av palmeagurker og kylling i) tok ut flasken min fra kjøleskapet der en venn rådet meg til å kjøle den ned. Jeg fant min favoritt flaskeåpner en elsket hånd-me-ned merket Ferrari Quality Wines på den ene siden og på den andre: Soave Valpolicella Bardolino Rose Del Garda og presset gjennom den røde voksforseglingen som skjuler korken. Med sult og tretthet stakk jeg nesen i glasset og klarte ikke å registrere noen tydelig aroma og tok en slurk. Vinen var søt ikke altfor så og ikke spesielt syrlig. Jeg prøvde å snuse igjen – igjen sviktet snifferen min; kanskje gjenværende overbelastning hindret meg. Vinen luktet ærlig som vin - litt floral litt gjæret vanskelig å beskrive utover vinen.

Teksturen var jevn, den føltes sprø i munnen min. Beaujolaisen etterlot ingen ettersmak og knapt en ettertanke. Ned luken og raskt glemt - det var inntrykket jeg fikk av denne vinen. Ikke misforstå: dette var ikke en ubehagelig opplevelse, og jeg klager ikke. Den var lett å drikke, ikke så søt som juice, men like smidig og slokkende. Det var rett og slett uminnelig bare øyeblikk etter at jeg tok en slurk. Jeg innså delvis at problemet er at det hadde gått hele fire uker siden min dans med Bordeaux og jeg ønsket å kunne sammenligne vinene. Men minnet om smak er ikke det samme som smak, så med mindre jeg hadde en Bordeaux rett foran meg ville det være umulig å si hvordan Beaujolais skilte seg? Hvordan var det det samme?

For å bli kjent med en vin eller flere viner, måtte jeg drikke ofte nok til at jeg husker de subtile, men unike egenskapene til forskjellige typer vin eller dessuten forskjellige årganger eller produsenter. Det ville vært en fulltidsjobb. Og jeg har en jobb. Eller to hvis du regner med foreldreskap. Så foreløpig må jeg forbli den kvinnelige vinekvivalenten til en herrebonde - en hobbyist og tulle - som ser hva jeg liker, men sannsynligvis mest husker hva jeg elsker. Også det jeg hater.

Finnes det et ideal for hvordan en såkalt god vin skal smake? Vinskole Læreren Eric Asimov har ikke helt sagt, og likevel lurer jeg på: hvis smak er subjektiv (og er det ikke alltid det?) hvordan kan kvaliteten på vin vurderes? Er det rent bestemt av markedskreftene? Og hvis jeg misliker en veldig dyr flaske vin, betyr det at jeg er uvitende om hva som er bra? Eller betyr det at prisen på noe ikke reflekterer eller forutsier om og hvordan jeg vil nyte den unike vinen?

Kanskje jeg hopper på pistolen her og presser meg videre Vin 101 til vinøkonomi eller vinens platoniske idealer. La oss da gå tilbake til den aktuelle Beaujolais. Med det andre glasset fikk vinen aroma - da jeg snuste, så det ut til at den formidlet varmen og saftig deiligheten til et hus der en kylling stekte. Vinen avslappet meg og gjorde meg litt ør i hodet. Forestilte jeg meg den aromaen? Ville jeg så mye at det skulle være en aroma at jeg så for meg en?

Neste kveld tok jeg opp vinen igjen, helte meg et glass og inhalerte. Hvis den trykkes, vil jeg si at vinen nå luktet kirsebær - lys og sprengende - selv om jeg ikke kan si det med 100 % sikkerhet. Nok en gang ble jeg hindret i hvordan jeg skulle beskrive Beaujolais i munnen min. Hva kjennetegnet den? Hvilke egenskaper hadde den unike? Jeg kan ikke si. Det smakte godt, sprøtt tilfredsstillende nytelsesfremkallende, men neppe uten sidestykke. Den beholdt smekk gjennom et andre måltid (denne gangen pasta med mozzarella og tomater og en sidesalat) og klarte igjen ikke å sette spor etter seg når jeg hadde drukket den. Det så ut til å bli søt i løpet av middagen, ikke så mye at jeg følte behov for å ta slurker med seltzer med jevne mellomrom, men bare litt. Jo mer Beaujolais jeg drakk, jo mer følte jeg meg varm og søvnig. Søvnere mer korrekt gitt tingenes tilstand i livet mitt. Jeg nådde aldri en tilstand av sløvhet eller utmattelse av det, og neste morgen ble jeg vekket klokken 05.20 og følte meg lys og skarp. Og klar til å prøve mer.

Kom tilbake månedlig for Saras oppdateringer om vinskolen for VinePair

Sara Ivry jobber på Tablet Magazine hvor hun er vertskap for Vox Tablets ukentlige podcast om kunst og kultur. Som mangeårig frilanser har hun bidratt med stykker til New York Times, Boston Globe Real Simple Medium Design Observer Bookforum og andre publikasjoner.

Overskriftsbilde via Shutterstock.com