For omtrent et tiår siden dro noen venner og jeg til Pizzeria Regina i Bostons italienske North End. Det er en old-school slags felles hvor røde og hvite duker pryder trebord, du finner bare pizza på menyen (se andre steder, vær så snill å finne ruccola eller cavatelli) du står i kø en lang stund utenfor for å komme inn og når du først er inne får du litt førsteklasses frekk med rarifiserte forespørsler. Jeg lærte det da det var på tide å bestille noe å drikke.
Hva slags vin har du? Jeg spurte det for lenge siden ettermiddag.
Den middelaldrende servitrisen hadde en ekstra blyant kilt bak øret og et forkle knyttet til livet hennes. Hun så meg død inn i øynene.
Vi fikk to typer vin forklarte hun. Vi fikk rødvin. Vi fikk hvitvin.
Vi gikk med førstnevnte. På den tiden valgte jeg alltid den røde den smakte fyldigere for meg mens den blomstret når den gikk ned i spiserøret. Kanskje den fylden er det andre kaller søthet.
Etter hvert som årene gikk ble vinpreferansene mine litt mer sofistikerte. Nå vet jeg nok til å velge en Montelpuciano eller a Malbec eller a Rioja hvis jeg vil ha noe rødt. Oftere vil jeg velge hvitvin (jeg tror det gir meg mindre av en hodepine og jeg har lagt merke til at rødt ofte etterlater en uheldig aroma på pusten til den som drikker). I hvitt liker jeg en Grønnere eller a Sauvignon Blanc eller a Riesling – noe med bitt og et skjær av grapefrukt. Ingenting er for parfymert eller for søtt.
Vinutdanningen min er uformell. Jeg kom for å prøve Montelpuciano fordi noen verdslige italiensk venner bestilte det til meg en kveld i Milano. Men hvis du tvang meg til å gjøre en blind smakstest, er det usannsynlig at jeg vil kunne skille den fra Chianti eller Cabernet .
Og likevel i noen områder av min fantasi vil jeg gjerne være en person som er i stand til å gjøre den forskjellen. Eller hvem kan i det minste være mer flytende i vokabularet som brukes til å snakke om vin. Når servitøren sier som svar på forespørselen min om noe med en smidgen av sitrus Å vil du prøve noe tørt? Jeg vil vite nøyaktig hva han mener. Akkurat nå nikker jeg ja men prøver inni meg å pusle ut hvordan noe flytende kan kalles tørt og hvordan noe tørt kan beskrive noe tørsteslukkende.
Forrige uke leste jeg Eric Asimovs invitasjon til å bli med hans nyfunne vinskole . Hver måned New York Times ' vinkritiker vil ta opp en type vin - starter med Bordeaux — ber leserne prøve en flaske av anbefalingen hans og kommentere den. Gjennom denne prosessen vil vi som lesere som ble-drikkere oppnå en forståelse av egenskapene til hver enkelt vin og vil få flyt (eller i det minste håper jeg leseferdighet) i vårt nye vokabular.
Jeg immatrikulerer.
Kom tilbake månedlig for Saras oppdateringer om vinskolen for VinePair
Sara Ivry jobber på Tablet Magazine hvor hun er vertskap for Vox Tablets ukentlige podcast om kunst og kultur. Som mangeårig frilanser har hun bidratt med stykker til New York Times, Boston Globe Real Simple Medium Design Observer Bookforum og andre publikasjoner.
